Hvorfor denne interaksjonen fungerer

DokumentertDa Steve Jobs presenterte iPhone i januar 2007, var den første bevegelsen han viste å skyve en finger over skjermen for å låse den opp. Kontrollen var et spor med en pilformet knapp, og teksten «skyv for å låse opp» skimret langs sporet.

Vår tolkningDet løste to problemer samtidig: det hindret utilsiktede opplåsinger i lommen, og det lærte en hel befolkning at glass kunne dras. På Don Normans språk var knappen og den skimrende teksten signifiers, signaler som viser hvilken handling som er mulig. Bevegelsen lærte seg selv.

DokumentertUtvikleren Loren Brichter introduserte dra-for-å-oppdatere i Tweetie, hans Twitter-app for iPhone, rundt 2008–2009. Dra toppen av en liste nedover, kjenn at den gjør motstand, slipp, og nye innlegg lastes inn. Twitter kjøpte senere Tweetie, og mønsteret spredte seg til nesten alle apper basert på strømmer.

Vår tolkningDet låner fysikken fra en fjær. Du har allerede scrollet til toppen, tommelen din vil fortsette, og grensesnittet gjør den gjenværende bevegelsen om til en forespørsel. Brichter har siden sagt at han har blandede følelser for hvor tvangspreget det kan bli.

DokumentertGmail tilbød først Angre send som en eksperimentell funksjon i Labs i 2009 og gjorde den til en standardinnstilling i 2015. Meldingen blir ikke tilbakekalt fra mottakeren; Gmail venter bare noen sekunder (opptil 30, kan endres) før meldingen faktisk sendes.

Vår tolkningDette er vår favoritt av den smarte typen: ærlig. Grensesnittet innrømmer at det finnes en forsinkelse, og gir den et formål. Det uttrykker også to av Jakob Nielsens brukervennlighetsheuristikker fra 1994, «synlighet av systemstatus» og «brukerkontroll og frihet», i én liten lenke.

DokumentertAza Raskin er mye kreditert for å ha designet uendelig rulling rundt 2006: innhold som lastes kontinuerlig når du nærmer deg bunnen, uten knappen «neste side». Han har siden offentlig snakket om at han angrer på hvordan det brukes til å holde på oppmerksomheten.

Vår tolkningNår man fjerner en knapp, fjerner man også en pause. En lenke til «neste side» er et lite øyeblikk med valg; uten den blir det din jobb å stoppe. Det gjør også bunntekster, og juridiske lenker i dem, beryktet vanskelige å nå.

Smarte grensesnitt bygger på prinsipper som er eldre enn nettet:

• Fitts' lov (1954)

  Psykologen Paul Fitts viste at tiden det tar å nå et mål avhenger av avstanden til og størrelsen på det. Store knapper nær deg er raskere; skjermhjørner og kanter er lette å treffe.

• Affordanser og signifikanter

  Don Normans The Design of Everyday Things (1988, revidert 2013) forklarer hvorfor et dørhåndtak forteller deg å dra, og hvorfor en flat etikett sjelden forteller deg å trykke.

• WCAG 2.2 målstørrelse

  W3Cs retningslinjer for tilgjengelig webinnhold 2.2 (2023) inkluderer suksesskriterium 2.5.8, som krever pekemål på minst 24 x 24 CSS-piksler, eller nok avstand rundt mindre mål.

• Villedende mønstre

  I 2010 laget designer Harry Brignull begrepet «mørke mønstre» for grensesnitt som lurer folk: forhåndsavkryssede bokser, skjulte avbrytknapper og skyldfølelsesladde «Nei takk»-lenker. Katalogen hans finnes nå på deceptive.design.